Det kanskje viktigste særtrekket ved en forestillingsdokumentasjon er at forestillingen som filmes blir spilt for et virkelig og tilstedeværende publikum, der videoproduksjonen «ser over skulderen» til iscenesetterens tenkte publikum.
Dette har flere implikasjoner, som hjelper til å avgrense og forstå genren:
For det første er videoproduksjonen slave av iscenesetterens produkt. Det gis intet rom for narrativ fortolkning. Utfordringen ligger helt og holdent i å fange den kunstneriske intensjon så godt man kan innenfor de gitte rammer.
For det andre, så er tidslinjen både gitt og uavbrutt.
At den er gitt betyr at man må forholde seg til forestillingens eget tempo. For at videoproduksjonen skal få god fremdrift (ikke bli for masete eller for kjedelig), må bildene ha gode vinkler, passende valgte utsnitt ifht øyeblikket, klipperyme som følger energien i forestillingen og kamerabevegelser som underbygger narrativ og øyeblikkets estetikk.
Og at tidslinjen er uavbrutt betyr at all manipulering med tidsaksen er fy. Man kan ikke korte inn, stokke om eller hente inn annen footage. Og i motsetning til sportssendinger blir ikke spillet avbrutt, med rom for replay og betraktninger.
I forestillingsdokumentasjonen må alt funke hele tiden. Den største utfordringen kan være en-kamera produksjoner, som jo i realiteten er et massivt ubrutt klipp uten muligheter til å skjule feil ved å klippe til et annet kamera.